Jeg går på autopilot. Verden står stille, mens jeg snurrer rundt. Vinden stopper, mens jeg puster for harde livet. Gjørma er seig, mens jeg fortsetter å løpe. Når sluttet det å være enkelt? Når sluttet jeg å dulle meg inn i min egen sorg, og skjønte at jeg var en del av problemet? Når begynte jeg virkelig å kjempe? 

Jeg husker da alt forsvant den dagen for fem år siden. Da jeg ble sint, og ga dere skylden.
Jeg husker hvor vanskelig jeg var. Jeg husker stundene inne i skapet, fordi jeg trodde veggene kunne beskytte meg.
Jeg husker det tomme blikket mitt, da andre hadde det gøy.
Jeg husker stundene hjemme i senga, i mørket, i sorgen.
Jeg husker da jeg dro hjem fra skolen.
Jeg husker de endeløse timene på det hvite kontoret.
Jeg husker de dømmende blikkene og det urolige smilet.
Jeg husker hvor mye jeg prøvde å tilfredstille dere.

Jeg husker alt det vonde, men minnene om det gode er uklare.
Jeg husker alt det negative, men jeg husker ikke når jeg begynte å kjempe.

Kanskje det er like greit. Det viktigste er at jeg forstår at det er en fremtid der ute.
En fremtid for meg. Den er noe uklar, men den er min og den kommer nærmere og nærmere.

Jeg vil leve i fremtiden.





 

Jeg håper du aldri opplever sorg.
Jeg håper du blir lykkelig.
Jeg håper du får venner som behandler deg verdig
Jeg håper aldri noen knuser hjertet ditt
Jeg håper du blir skjermet for det vonde
Jeg håper du aldri får oppleve død
Jeg håper du aldri skal gå sulten eller tørst
Jeg håper du skal glede deg til en ny dag




Du må leve godt, lille gull.
Du må leve godt 

Jeg har så mye jeg vil si, men jeg vet ikke hvordan jeg skal si det.
Jeg har så mye jeg tenker på, men jeg vet ikke hvorfor.
Jeg har så mye å føle på, men jeg vet ikke hvorfor det ble sånn.

Det eneste jeg ønsker, er å forstå. Hvorfor meg, hvorfor nå, hvorfor da, og hvordan? Når kom vi til det punktet her? Jeg våkner opp om morningen, og føler meg håpløs. Jeg føler meg viljeløs og svak. Jeg sitter på skolen, med en klump i magen. Jeg vet ikke hvorfor den er der, eller hva jeg kan gjøre for å få den bort. Det er vondt.

Det er skygge. Det er mørkt. Lyset ble skrudd av, og det ble mørkt. Bekmørkt. Jeg er sliten - men samtidig så opplagt. Jeg ser fremover, men blir likevel holdt igjen av fortiden. Jeg prøver å fortrenge minner, tanker og psykisk overmakt. Jeg vil gråte. Jeg vil legge meg å gråte. Men det kan jeg ikke. Jeg har ikke muligheten. "Hvorfor gråter du?", vil de spørre om. De få som bryr seg, vil spørre om det. "Jeg vet ikke", vil jeg svare da. Og det vil ikke være løgn, for jeg vet ikke. Jeg vet ikke hvorfor jeg hater så mye, hvorfor jeg bærer så mye nag. Hvem bærer jeg nag til? Meg selv? Er det meg jeg skal skylde på? Er det jeg som har påført meg selv dette?

"I want to fly, can you take me far away?".  

Jeg lengter. Jeg savner. Jeg kjemper. Jeg løper. Jeg løper fort nå. Jeg løper så fort at bena mine så vidt er nær bakken. Jeg vil bort fra bakken. Vekk, så langt vekk at ingen kan se meg. La meg være usynlig. Bare litt. Kun for et øyeblikk, vil jeg være usynlig. Jeg vil ikke brytes ned, jeg vil ikke forsvinne, jeg vil ikke dø. Men jeg vil være usynlig. Jeg vil bort. Jeg forstår ikke hvorfor jeg synes alt blir forkastelig. Jeg forstår ikke hvorfor sinnet vokser i magen i disse situasjonene. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg føler meg maktesløs, når jeg har så mye krefter.





Jeg kunne snakket i evigheter. Snakket om smerten, snakket om mørket. Jeg kunne snakket til jeg mistet stemmen, mistet motet og mistet meg selv. Men jeg kan ikke. Jeg må ikke, jeg skal ikke. 

Jeg er en av de menneskene som ikke forstår seg på små, visstnok enkle ting. Sånn som solarium. Altså. Hva faen liksom?

Det er vel fem år siden jeg tok det sist, og det var i den perioden alle skulle være brunest, ha mest mulig glitter i øyenkroken og ha den fineste wesc-genseren. Jeg husker så utrolig godt min kjære, grønne wesc-genser. Jeg elsket den. Nå er den forsåvidt kun i bruk når jeg beiser hus og sånt. Ikke at jeg gjør det fryktelig ofte heller, da. Men UANSETT. Tilbake til solarium.

Her om dagen hadde jeg førti minutter å slå ihjel, hundre kroner jeg ikke hadde bruk for og var tilfeldigvis i nærheten av et solsenter. Så jeg vandret bort til himmelen for fjortisser. På døren hang det et "18 år og oppover"-skilt til alle fjortissene sin skuffelse. Og min egen, så klart. Jeg er så jo heldig å være desemberbarn. Men jeg er tross alt rebell, og gikk inn døren. Så var det automaten da. Det monsteret av en pengesluker, som egentlig kun er for de med R2-matte på allmennlinja. Og jeg har jo bare P-matte på media, så da skjønner dere.

Det første som sto på skjermen var noe surr om hudtyper. Jeg hadde alltid tenkt meg at den svakeste hudtypen (hudtype 1) var for gingere, men jeg tok ingen sjanser og valgte da dette. Da var det anbefalt 25 minutter. Greit det, tenkte jeg og trykket på 25 minutter i solrom 2. Så var det betalingen. Ja, betaler gjerne med kort jeg. Så sto jeg lenge og ventet på at jeg skulle bekrefte et eller annet. Etter et par minutter oppdaget jeg kortautomaten som var en halv meter ned. I skam dyttet jeg inn bankkortet mitt, med en frykt om sikkerhetskameraer. God underholdning, da.

Så var det selve solingen.. Jeg kom inn, låste døra, gjemte veska (noen kunne jo bryte seg inn), tok av meg klærne og la meg i noe som ser ut som et liggende psykokjøleskap. Men det skjedde ingenting. Jeg oppdaget fort et bryter på veggen med en skrift jeg ikke kunne skjelne. Jeg gikk bort, trykket på den og VIPS, kjøleskapet begynte å lyse.

Mine 25 minutter var både koselige og underholdende, jeg kunne tross alt ha forskjellig vifte-former og musikk. Dritkult. Men jeg må godt innrømme at frykten for at noen skulle komme inn og enten voldta meg eller stjele veska var stor. Det gikk selvfølgelig fint, til min store overraskelse. Jeg skvatt til helsike da min knappe halvtime var over.





Alt i alt er jeg ikke fornøyd med solariumsopplevelsen. Jeg følte meg ikke særlig brun heller, bare svett på rumpa. 

Jeg anser ikke meg selv om en fattig person - langt i fra. Jeg har fast inntekt og trives med det.
Men jeg skulle gjerne hatt mer. I frykt for å høres grisk ut, så vil jeg bare si at.. Nei. Nei. Jeg er grisk, never mind.

Den dagen jeg vinner i Lotto skal jeg betale inn hele egenandelen på bussen på dagen.
Den dagen jeg vinner i Lotto kan jeg slutte å bekymre meg over alle feriene jeg skal på.
Den dagen jeg vinner i Lotto skal jeg bli skikkelig tjukk - nettopp på grunn av all maten jeg kjøper.
Den dagen jeg vinner i Lotto skal jeg kjøpe meg kvalitetsplagg - uten å være redd for at inkasso-firmaet skal komme på besøk.

Jeg høres veldig teit ut nå, og jeg er fullstendig klar over det. Hvis dere synes jeg er ekkel, er det bare å trykke "esc", så slipper dere å lese. Men jeg går hele tiden rundt å bekymrer meg for penger. FORDI ALT KOSTER PENGER. Herregud. Jeg savner da jeg var liten, og gjemsel var morsomt. Boksen går var jo det beste i hele verden! (Selv om jeg aldri vant, helt til i fjor). Jeg savner tiden da vi anså det å bygge hytte i stua som kvalitetstid. Jeg savner da kino kostet 50 kroner, og mitt største ønske var en lekebil til bursdag. Jeg savner den tiden hvor penger ikke var viktig, og penger ikke avgjorde hverdagen min.

Men jeg er veldig glad for at jeg har lært meg å ta ansvar, og tjene pengene mine selv. Det verste jeg vet er de som KUN lever på lommepengene fra mamma og pappa, uten engang å ha prøvd å søke jobb. Late jævler, get a life. Jeg jobber rævva av meg for å ha den livsstilen jeg har, og du får den uten å løfte en eneste finger? Lille dritt. Mennesker, ass.

Jeg høres kanskje veldig sint ut. Men jeg er egentlig ikke en sint person. Eller.. Jo. Det er jeg kanskje. Det er mye jeg føler sinne rundt. Som for eksempel oppgaven vi skal gjøre akkurat nå. Hvorfor MÅ jeg gjøre den? Hvorfor har samfunnet bestemt at oppgaver på skolen skal gi oss gode karakterer, som skal gi oss en sjanse på universitetet og så gi oss en sjanse i karierrelivet? Selvfølgelig er alt veldig fornuftig og selvsagt, men HALLO. Trodde det var ytringsfrihet av en grunn, jeg. Kanskje det er nettopp derfor jeg har blogg? For å stille spørsmål til samfunnet som bare tvinger meg til å gjøre ting jeg ikke har lyst til. I så fall burde jeg bytte det sukkersøte designet mitt til svart med blodflekker på, klippe skrålugg, farge den grønn og ta på rød leppestift. Da passer jeg inn i imaget som SAMFUNNET har gitt samfunnsrebeller som meg. Mennesker.. 



Somebody mixed my medicine.

FUCK SOCIETY. Lissom. 

Peace out

 

Hei solstråler.

Enda en lang onsdag er over, og nå venter snart Paradise.

Jeg tenkte jeg skulle fortelle litt om jobben min! Er sikkert ikke alle som vet det. Jeg jobber for lokalavisen i Follo, altså Østlandets Blad. Der har vi en ungdomsredaksjon, som jeg (snart) skal bli redaktør for. Min elskede sjef skal dessverre i militæret, derfor dette.

I uRed (som vi kaller det) skriver vi saker hver dag til nettavisen. Målet vårt er å engasjere follo-ungdommen med samfunnsnyttig stoff og spennende historier. Vi skriver om alt fra anoreksia til studieturer. Jeg tror vår redaksjon er så bra fordi vi når ut til en såpass stor målgruppe. Jeg trives kjempegodt! Jeg jobber med en HERLIG gjeng, og det er virkelig deilig å glede seg til jobb.

Vi har veldig frie arbeidstider, og veldig frie tøyler. Vi velger temaer og utgivelsesdager selv, noe som er veldig behagelig.

 Daniel og meg, og portrettbildet mitt (det som står øverst i avisen).

Jeg føler meg utrolig heldig som har en jobb som engasjerer meg, gir meg lærdom og åpner mange dører.
Foreslår at dere leser den nyeste saken min HER og er innom siden vår HER hver dag. 

PEACE OUT.
(det sved å være så seriøs her på bloggen, men jobben er det eneste jeg klarer å være det med) 

I skrivende stund sitter jeg og ser på direktesendingen av Anders Behring Breivik's rettsak. 
Har verken tenkt til å uttale meg om emnet eller skape noen diskusjon rundt det.

Dro hjem fra skolen i stad, er virkelig ikke i form i dag. Men caprisonne er alltid kos!
Og druer. Mmmmmmm. Megadigg hehe kødda, neida, joda.



 Fikk en kjempesøt kommentar om jeg kunne skrive litt om kameraet og redigeringen min.
Det kan jeg seeeeff få til, bare gi meg en ukes tid! Haha. Har jo aldri fritid. Shit.

NÅ SKAL JEG GÅ Å GJØRE NOE KULT 

.. when she opens her mouth






LØRDAG. Ja.. Lørdag ja.
Våknet ti. På en lørdag. Så en film. Alene. På en lørdagsmorgen.
Spiste jogurt. Jeg tåler ikke jogurt. Det var blåbærjogurt. Jeg tåler ikke blåbær.
Så sminket jeg meg da, for å forhindre meg fra å legge meg i sengen igjen.
Så nå sitter jeg her. I sofaen. Med Gabrielle på høytalerne. Alene.

MEN DET ER KOS DET, ALTSÅ.
Senere skal jeg på Aker Brygge med friendzzzz.
Så nå får jeg vel.. Ja. Henge med mamma eller noe.
Hva skal dere i dag da, mennesker?



 

Når du akkurat rekker bussen
Når du får sminken på begge øynene likt
Når plagget du har siklet på kommer på salg
Når noen skryter av deg
Når du får noen til å smile
Når noen ler av vitsene dine
Når du mestrer noe
Når du tar deg selv i å smile av et minne
Når du gjør ting som innebærer en risk
Når noen holder rundt deg
Når du finner en sang du elsker
Når du klarer å lage maten helt perfekt
Når noen overrasker deg
Når noen ser at du ikke har det bra
Når en fest blir velykket
Når du får lønning
Når du er ferdig med å trene, og du kan puste lettet ut
Når du får ryddekick
Når du får melding
Når noen gjør noe ekstra for deg
Når du synger høyt
Når du danser alene
Når du våkner uthvilt
Når du sovner med en gang
Når du har en fin drøm
Når du lærer deg teksten på en sang
Når du får en ny venn
Når du får deg kjæreste
Når du blir elsket
Når du får en god karakter
Når det er sol
Når flyet endelig lander i syden
Når noen ser at du har vært hos frisøren
Når noen ser at du har et nytt plagg
Når noen spør om du vil finne på noe
Når en bekjent sier hei
Når du kan sove lenge
Når en film er ferdig nedlastet
Når du føler deg fin
Når du blir kjørt til skolen
Når du får matpakke
Når du går hjemmeifra med god selvtillit
Når det er ferie




Og jeg kunne sikkert nevnt tusen ting til.
Glede. Smak på ordet. Deilig, ikke sant?

 

Han var ikke som alle de andre. Han var ikke brautende, egoistisk og overlegen. Ikke at jeg kjente han så godt, men jeg hadde det bare på følelsen. Jeg kunne se det i øynene hans. De snille øynene som så tvers gjennom meg. Hver gang. Det føltes ut som om han hadde kjent meg i evig tid, og at våre samtaler var helt dagligdagse. Men det var de jo heller ikke. Jeg kunne åpne meg for han. Jeg kunne snakke om det mørke, det ingen fikk høre om. Jeg kunne snakke med han om min mistilpassede situasjon i samfunnet, om hvordan jeg aldri følte meg velkommen. Han visste mye om dette, og kunne kjenne seg igjen i tankene mine. Ofte fortalte han meg at han følte det på samme måten. At folk lo av han fordi han var annerledes, og at de snakket til han som om han skulle vært mindre verdt. Vi var to om dette, og det føltes godt. Han var ikke som alle andre.

- Jeg savner han skikkelig.
Man kunne merke sårbarheten i stemmen hennes. Savnet hun følte skar rett gjennom meg, og jeg ble fylt med dårlig samvittighet. Hvorfor følte jeg meg så skyldig? Hvorfor følte jeg meg tvers igjennom råtten? Dag ut og dag inn prøvde jeg å overbevise meg selv om at jeg ikke gjorde noe galt. De var over. Punktum. Derfor gjorde jeg ikke noe ulovlig. Jeg skulle fortelle henne om det. Jeg måtte fortelle henne om det. Men hva skulle jeg si? At han og jeg hadde meningsfulle samtaler midt på natten, når alle sov? Til slutt valgte jeg å la det ligge. Det skulle ikke skje noe, uansett. Det skulle bare ikke det. Vi passet ikke sammen. Den gnagende følelsen kom snikende igjen. Jeg visste hvorfor det ikke kunne bli oss, men jeg våget ikke si det høyt. Jeg våget ikke tenke på det. Jeg gjemte skammen rundt tankene mine langt under senga, helt innerst i hjørnet. Helt der inne i mørket, hvor katten alltid pleide å ligge. Der skulle skammen være. Man skulle ikke tenke sånn. Absolutt ikke.

Han strøk håret mitt bak øret, og lo. Smilet hans lyste opp i takt med øynene, og ga meg en merkelig følelse i magen. En følelse som ikke skulle være der, en følelse som ikke passet. Jeg svelget tungt og smilte tilbake. Hårene i nakken min reiste seg som følge av berøringen. Jeg kunne kjenne varmen spre seg i kinnene. Tankene mine surret rundt, enda jeg ba de stoppe. Enda jeg prøvde så godt jeg kunne å fokusere på noe annet. Mennesker hastet forbi oss, og kastet rare blikk. Så vidt merkbare, men de kikket. Jeg døyvet tanken om hvorfor. Jeg visste hvorfor. Og innerst inne håpet jeg at ingen jeg kjente skulle gå forbi. Det ønsket var selvfølgelig håpløst, i og med at vi alle går på samme skole. Vi var bare venner. Hva skulle jeg skamme meg over?
- Jeg må gå til timen nå. Snakkes etterpå?
Så kysset han meg. På kinnet. Ilinger fløy fra tærne og opp, fortere enn jeg kunne blunke. Der satt jeg, alene igjen på benken. Sprutrød i ansiktet og med klamme hender. Jeg undret over situasjonen, og gjenopplevde de myke leppene hans mot huden min. Jeg tok meg selv i å smile, sukket tungt og reiste meg. Dette kunne ikke skje. Ikke med han, ikke nå, ikke noen gang. Jeg visste hvorfor, og innerst inne hadde vel tanken streifet han også. At jeg skulle være en slik person hadde jeg aldri trodd om meg selv. Skuffelsen spredde seg i kroppen mens jeg gikk mot klasserommet. Resten av dagen gikk på å stirre ut av vinduet, mot broen, hvor alle tredjeklassingene gikk forbi. Han gikk aldri forbi vinduet den dagen. Jeg slapp å bekymre meg. Jeg slapp å tenke. Jeg ville ikke tenke, ikke nå.

Hun spurte om jeg hadde snakket med han i det siste. Hun visste om vårt kjennskap til hverandre på skolen, og at vi var bekjente. Hun savnet han, og ville vite hvordan det sto til.
- Nei.
Kvalmen kom med en gang svaret falt ut av munnen min. Skyldfølelsen over å ha løyet føltes ut som fire tequilaer på rad. Pluss litt henging over doskåla på slutten av kvelden. Hvorfor sa jeg ikke sannheten, hvis jeg ikke gjorde noe galt? Det er ikke noe feil med vennskap. Hun tvinnet hendene rundt den varme tekoppen på bordet. Hun så ned i drikken som om den skule vært uendelig. Som om hun lette etter noe. Jeg trakk pusten dypt og begynte å fikle med mobiltelefonen. Trykket på tilfeldige taster og latet som om jeg var opptatt. Jeg ville bort fra emnet, bort fra han. Bort fra det ukjente, bort fra de vemmelige tankene og den gnagende skammen. Bort fra det ordet som hadde plaget meg i evigheter.

Blondinen som kikket tilbake på meg den kvelden, var helt tom. Blikket var følelsesløst, og hun så sliten ut. Ringene under øynene kom til syne med en gang hun fjernet sminken. Hun tok seg i de myke lokkene, frustrert og oppgitt. Det var for langt. Og slitt. Og blondt. Jenta i speilet lukket øyene. Jeg lukket øynene. Jeg visste godt at jeg var pen, og at jeg ofte fikk oppmerksomhet på feil grunnlag. Men ikke fra han. Han så meg. Han så tvers gjennom fasaden, gjennom sminken og det påsatte smilet. Han så at jeg stadig søkte støtte, selv om jeg ville virke så sterk og selvstendig. Hvorfor så han meg så godt? Hvorfor åpnet jeg meg for han? Han var ikke som alle andre. Jeg skrelte av klærne fra den skjøre kroppen og slang de på de varme flisene. Det var kaldt å stå slik, i bare undertøyet. Jeg trippet bort til soverommet og kastet meg ned i senga. Dyna brettet seg godt rundt de frosne bena mine, og fikk meg til å slappe av. Jeg pustet. Tungt. Jeg ville fly. Jeg ville fly langt vekk, bort fra skammen, bort fra han og bort fra de dømmende blikkene. Jeg var på vei inn i drømmeland da jeg merket den vibrerende lyden ved siden av meg. Telefonen. Melding. Han.
"Gleder meg til å se deg i morgen."
Faen. Jeg hadde lyst til å skrike. Jeg hadde lyst til å reise meg opp rive ned det første jeg kunne legge hendene mine på. Jeg hadde lyst til å rope til lungene sved og til halsen brant. Men jeg lå stille. Helt stille. Jeg svevde i det rene sengetrekket. Jeg var luft.
"Jeg kan ikke gjøre dette mer."
Jeg nølte ikke et sekund før jeg trykket på send, i frykt for å angre. Det var det eneste riktige å gjøre, det eneste jeg kunne gjøre. Det tok ikke lang tid før jeg kjente vibreringen igjen.
"På grunn av Sanya?"
Jeg svarte ikke. Jeg ville ikke svare. Det var ikke på grunn av henne. Faktisk, så hadde det ingenting med henne å gjøre i det hele tatt. Det burde kanskje hatt det, men det var langt fra sannheten. Jeg skammet meg over sannheten. Det var ikke på grunn av min beste venninne fortsatt var hodestups forelsket i han. Det var ikke på grunn av dårlig samvittighet eller skyldfølelse. Det ene ordet ropte inne i hodet mitt. Det lille ordet som gjorde at det aldri kunne bli oss to. Det ordet som skilte våre verdener. Han var pakkis.

Vi skulle ta utgangspunkt i teksten "Mitt liv som Ola Noman" av Noman Kubashir. Vi kunne lage en artikkel, et essay, et kåseri eller en novelle om kulturelle forskjeller i Norge i dag. Vil gjerne ha deres tilbakemelding!

Jeg prøver virkelig så godt jeg kan.
Jeg våkner med en positiv innstilling og håper så godt jeg kan på en fin dag.
Jeg smiler av komplimenter, og prøver så godt jeg kan å lytte.
Jeg nekter å gråte, jeg nekter å bry meg.

Jeg er så godt på vei. Jeg har kommet så langt. Jeg har kommet til det punktet hvor jeg begynner å forstå. Jeg har begynt å skjønne hvorfor ting har gått som det har. Mye av det tar jeg på mine skuldre, helt klart. Mye av det er min skyld. Mye av det hender på grunn av min mangel på tålmodighet og forståelse.

Men dere må vite at jeg prøver. Jeg prøver å smile til meg selv i speilet og si "så pen du er". Jeg prøver fjorårets bikini uten å bli kvalm og jeg spiser drittmat. Jeg gjør alt det kroppen hater  meg for at jeg gjør. Jeg er forelska. Jeg har gitt hele meg til én person. Det skulle jeg jo aldri gjøre.




Jeg prøver så godt jeg kan å jobbe effektivt. Jeg prøver så godt jeg kan å være flink på skolen. Jeg gjør mitt beste ved å ikke få totale raserianfall i offentligheten. Mennesker skremmer meg. Man vet aldri hvordan de oppfører seg, hva de skal si eller hva de tenker. Tenk hvor mye et menneske kan skade deg? Hvor mye de kan såre? Jeg er litt redd for å møte blikk, for å sitte siden av fremmede og for å ta ukjente i hånden. Jeg er redd for å uttale navnet mitt feil eller gjøre et dårlig førsteintrykk.

Jeg gruer meg litt til sommeren. Jeg har så lyst til å trene. Jeg har så lyst til å ha overskudd, til å finne viljestyrken. Jeg har lyst til å skrive en bok. Jeg har lyst til å planlegge livet. Jeg har lyst til å LEVE. Leve på min egen måte da, vel og merke.

Men jeg prøver så godt jeg kan.
Og før jeg lar meg selv leve, må jeg finne ut av meg selv først.
Jeg må finne ut hva jeg vil, hva jeg klarer og hva jeg burde.

Og denne bloggen hjelper meg ikke noe særlig. Helt ærlig, tror jeg den bare trekker meg ned.
Dessuten savner jeg broren min.

Hver dag prøver jeg å finne ut hvem jeg er.
Man vokser hele tiden, eller hva?
Jeg prøver å finne ut hva som definerer meg.
Jeg prøver å skjønne hva jeg gjør for at folk skal si "åja, det er typisk frida".
Både i negative og positive sammenhenger. Jeg lurer fryktelig på hva jeg skal bli, om jeg er den samme om ti år. Jeg lurer på hvorfor jeg er her, og hva jeg skal utrette. Jeg valgte jo ikke akkurat livet, så det må vel ha en eller annen grunn? Det var ikke mitt valg å sprette ut i syvtiden den attende desember, 1994. Men igjen så ser jeg på mamma og pappa som store forbilder, så jeg får vel bare stole på deres kloke valg.

Mens jeg ligger her og skriver på maccen jeg egentlig ikke har råd til, innser jeg hvor tragisk jeg er. Det er siste fridagen min, og her ligger jeg. Alene. Jeg så nettopp en dobbelt episode med Sex and the City, og misunner disse jente fryktelig. Jeg vil også bo midt i New York, og drikke drinker med venninnene mine. Og når vi først er inne på temaet venninner.. Har jeg de samme om ti år? Tenk hvis jeg mister alle? Tenk hvis de mister meg? Tenk hvis vi vokser fra hverandre?

Jeg hadde virkelig blitt gal om jeg hadde begynt å tenke på døden. Og hva som skjer etterpå. Vil man vite det? Nei.. Jeg skal ikke tenke på det, og hvertfall ikke skrive det. Får håpe den gode følelsen kommer tilbake i morgen etter en oppfriskende frisørtime i yndlingsbyen min.




 Jeg vil være viktig.
Jeg vil bety noe for noen 

Jeg synes ikke dere fortjener et ordentlig innlegg, men litt mobiltull kan dere få.

Hele ferien har egentlig bare gått i romantisk kliss og spill med familien, aka HÆÆFJÆÆLL

Huden min elsket meg disse syv dagene. Det gjorde ikke jeg. Null sminke, shiiit ja helt fett.

Så kom jeg hjem, så american pie (Eirik og jeg så alle filmene i ferien + masse gossip girl. Av den grunn tviler jeg litt på legningen til Eirik, men det får gå).

På lørdag samlet jeg noen venner hos meg

Det var ganske kult!!!! Har blitt lite søvn i ferien da.

Ser dere hvor spennende jeg er? Nei, tenkte meg det. Livet mitt er litt kjedelig, men jeg trives. Nesten.

I dag har jeg og hesten laget brownies, og nå skal vi se The hunger games. Sykt fett. Jeg er varm.

PEACE OUT

Både bokstavelig talt og i hodet mitt.
Snakkes

SE DEN I HD.


Også vil jeg gjerne ha deres ærlige mening.
Peace out





 

i love you, babygirl

You think I'm pretty
without any makeup on
You think I'm funny
when I tell the punchline wrong
I know you get me
so I let my walls come down.





Let's go all the way tonight
no regrets, just love.
We can dance
until we die
You and I

will be young forever. 

God morgen solstråler!
Har kjøpt meg gult skjerf og rød jakke, så nå har våren kommet for fullt.
I går var det sol, jeg lå i shorts og tubetopp. Og fant en femtilapp i lomma.
Lykke.

Har vært litt av en ulykkeshelg med gnagsår og alt det der, men ellers har jeg det fint!
Hodet har tatt ferie.




Mye kjærlighetskliss, da.
Og jeg trodde jo egentlig ikke på sånt.
Men alle kan forandre mening, sant?

JEG VIL HA FERIE, FOR HELSIKE.
Sommeren forsvinner fort når Eirik, jeg og min familie drar på Hafjell til snø og bæsj, men det blir nok ålreit uansett. American Pie og Gossip Girl maraton. Hoihoi, pirater. Kødda. 

Men en ting. Kjærlighet.. Hva er det for dere?
Jeg mener det er når man er seg selv 100 % med en person. Når man kan fortelle alt, og aldri blir ukomfortabel. Det skal være spennende og du skal ikke ha noe annet i tankene.
Eller hva mener dere?

 

Eller hva du ender opp som.



Hva skal det bli av meg? 
Hvor skal jeg gå?
Hva skal jeg velge?

Jeg er så redd for å våkne opp om ti år, og innse at jeg ikke har kommet noe lenger.
 

Engelskoppgave.

You were fearful. I did not know what, and I did not know why. I just always knew you took your cautions about everything you did. Every time you spoke, you were afraid. It seemed like you had this anxiety that someone would laugh or make fun of you. Why didn?t you smile? Why didn?t you play like the others? Why were you always so special, so alone? I used to watch you, from my window. I just to watch you sit all by yourself at the bench. With the doll in your hands. You always kept her so tight. You never let her go; like she was the only person you could count on. She was your person. Not that I consider a doll a person, but you did.  

- I need vengeance, you told me.
I was surprised to hear such harsh words come out of your tiny mouth. Your eyes broke when you said those words. Your tiny, fragile little body could not handle it. Or could it? You said those three little words over and over again, day after day. When I asked you about it, you just put your finger in front of your dry, cold lips.
- Shh.
I always wondered why you thought you couldn?t trust me. I was supposed to be your person. The person you could share all your secrets with. The person you could hug. And I was supposed to be the person who would tell you that there is always light in the tunnel. But I could not tell, because I didn?t know. I didn?t know where your mind was when your eyes got all saggy and sad. You disappeared from me. Further and further away. And I always wondered where you wanted to go. But you never told me. Why didn?t you tell me?

He was intoxicated. He always was. But somehow he still cared, and that was all I needed. Even when my head hit the ground. Even when I had to wipe away the blood streaming down from my lip. Even when I couldn?t walk for weeks. He was all that I needed. How could you not understand that? He cared about you too. You just couldn?t see it. Every day I watched how you fade away from me, from everything. I tried holding your hand, but you grabbed your person tighter around you and walked away. You walked away from me, from us. You were my precious treasure. How could you miss that? How could you ignore that one important fact?

One night I had a dream. It was so real, so vivid. I was lying on the floor, catching my breath. I struggled for air, struggled for love. He stood above me, gave me nothing but love. But I needed your love. Only yours. It burned when he hit me the second time. I could feel the tears wanting to get out. I didn?t let them. Not today. Because you were there. By the door, with your person. Your hand clanged to it, like it was the only thing keeping you alive. And maybe it was. My stomach twisted when he kicked me. I didn?t tell him to stop, because you were there. I showed you my version of love. The only love I had ever experienced. I tried to show you, but you wouldn?t pay attention.
- He?s not getting away with this impunity, you whispered.
I heard you. Loudly and clear.

I woke up sweaty and afraid. Where were you? I ran to your bedroom. And then I realized it. You were not there. And you hadn?t been in such a long time. I blame love. I blame his love. The love he showed us. My version of love.

For å være helt ærlig, kan jeg fortelle dere at vinteren var et helvete for meg.

Og nå, for første gang på en evighet; har jeg det bra. Jeg smiler, jeg gleder meg til morgendagen, jeg danser til musikk, jeg hører på gladsanger, jeg får sommerfugler i magen av søte par på tv, jeg synger høyt og jeg sover godt.

Jeg har det så fint nå. Ting begynner å gå mot lysere tider, og jeg vil ikke tilbake.
Det er på en måte for godt til å være sant. Jeg tror ikke helt på det. Det er som en drøm, en lang drøm. En drøm hvor ingenting kan skade meg og ingenting gjør vondt.

Men likevel er jeg så forsiktig. Jeg passer på å ikke være alene, passer på å ikke tenke. Dersom jeg tenker, så tenker jeg på det vonde. Det vonde som ligger dypt inne, som bare venter på å kaste seg over meg. Det er mitt alter-ego, mitt andre jeg. Hun som bare er negativ og ikke ønsker noen godt. Hun som ikke eier medfølelse, og lar alt sinnet sitt komme ut. Hun vil jeg ikke være. 

Så egentlig går jeg rundt og venter på at jeg skal falle.
Jeg venter på et bristepunkt.



You say you love rain
but you open the umberella.
You say you love sun
but you find a shadow spot.
You say you love the wind
but you close your windows.

This is why I am afraid.
you say you love me too.
- William Shakespear

Jeg løper.
Løper mot mål.
Puster.

Okei.. Dere. Nå må vi ta en alvorsprat.
Jeg er verken høy, tynn, naturlig blond, brun, har ren hud, lange negler eller perfekte øyenbryn. Jeg er 1.60 høy, veier litt over 60 kilo, har askegrått hår, er bleik, masse kviser, flisete negler og null øyenbryn.
Så hvis dere leste dette, skjønner dere at jeg er langt fra perfekt. 

De fleste dager ser jeg nemlig slik ut..

Litt sliten, fett hår, uren hud og en usjarmerende snus under leppa. (DERE MÅ IKKE SNUSE).

Men poenget mitt er at jeg ikke ligger og griner hver kveld, og unngår speil så mye jeg kan. Jeg er meg, og det er ikke så mye jeg får gjort med det. Eller, jeg kan bruke mange hundretusen kroner for å bli som Fotballfrue, men jeg velger å spare de pengene. 

DERE MÅ EIE LITT SELVIRONI. Dere kommer ingen vei i livet uten det.
Dere må kunne tørre å le av dere selv, flire av deres feil og ikke angre. Se på deg selv og gjør det beste ut av det. Ingen liker jenter som kun synes synd på seg selv grunnet at dere er misfornøyde. Ingen liker usikre mennesker.

BE WEIRD AND PROUD, BITCHES.

For jeg bare chillern, jeg.




Peace out. 


 

Disse jentene kommer til å HERJE i mai, 2013.






<3 Kremen av follo

Hadde en morsom kveld på lørdag!
Feiret Linn og Julie.
Megakos
 

I frykt for å være klissete får dere bare krysse ut siden.

Du gjør meg masete, klengete og forelska.
Slik liker jeg egentlig ikke å være. Det vet alle.
Men av en eller annen grunn er det greit nå.

Du er god da! Selv om du irriterer livskitten ut av meg noen ganger.
Men det er kanskje slik det skal være?

Gullet mitt :)

Jeg svever.

Der er bakken. Den flyter lenger og lenger unna. Eller er det jeg som flyter? Jeg flyr. Jeg flyr. Der er virkeligheten. Jeg flyter lenger og lenger unna. Menneskene, uroen. Farvel, uro. Jeg smiler, jeg ler. Der er det jeg er redd for. Lenger og lenger unna. Det blir mer og mer uklart. Snart kan jeg ikke se det, lenger. For jeg flyr. Jeg flyr mot evigheten, jeg flyr mot intet. Farvel, virkelighet. Nå skal vi ikke se hverandre mer.

Jeg svever.

Min verden. Mitt sted. Jeg flyter mot mitt sted. Hvor jeg kan være alene, hvor jeg kan få fred.



har ingen bakkekontakt
 

- Mamma, jeg fryser.
Ordene mine satt seg fast i halsen. De var nesten uhørlige. Men jeg sa de ordene, selv om jeg visste at hun ikke hørte. Hun sto for langt unna. Fotsporene hennes hadde laget merker i den høye snøen. Den ugjennomtrengelige snøen. Jeg turte ikke følge skrittene hennes. Den lille kroppen min sto lent inntil bilen. Bilen som var full av rim og is. Det var kaldt. Den sure vinden blåste rett gjennom ullgenseren min. Unnskyld for at jeg brukte så lang tid. Jeg skammet meg.

- Frida, vil du ikke hilse?
Jeg ristet på hodet. Jeg ville ikke. Jeg ville nesten aldri. Det var sjeldent at jeg i det hele tatt ble med bort hit. Tanken på at du var der, skremte meg. Du var jo alltid der. Så jeg foretrakk å stå borte ved bilen. Jeg kunne se mamma bøye seg ned, med hodet i hendene. Hun ristet. Den skjøre kroppen hennes ristet. Mest av alt, ville jeg bare løpe bort og holde rundt henne. Men jeg klarte ikke.

Jeg tittet opp på himmelen. En etter en falt snøfnuggene ned. Før prøvde jeg alltid å ta de i mot med tungen, men ikke nå lenger. Jeg hadde blitt større. Og hvor var du? Du så ikke at jeg ble større. Du så ikke at jeg vokste fra det å jakte på snøfnugg. Du var ikke der.

Mamma var på vei tilbake til bilen. Hun så sliten ut. Jeg kunne se år med sorg i øynene hennes. Den samme sorgen som jeg fortsatt ser i dag. Den er svakere, men den er alltid der. Tomrommet som du skulle fylt er fortsatt der. Hun gikk rundt meg og åpnet bildøra. Satte seg inn, startet motoren. Da kjente jeg det. Savnet. Frykten. Ensomheten. Jeg tok beina fatt, og løp. Jeg bommet på mamma sine fotspor i snøen, men det gjorde ikke noe.

Det lå blomster der. 
Snøen foran meg dannet et hull. Et lite hull, stort nok til å romme en tåre. En enkel tåre, som betydde mer enn noe annet. Jeg la en hånd på graven, lukket øynene og hvisket:
- Jeg vil alltid savne deg.



 

Det sier hvertfall Gabrielle Leithaug. Fysøren, for en rå musikk. Kjenner jeg koser meg i vårsola med denne musikken på øret. Ikke at jeg sitter i sola eller hører på musikk, men jeg kan hvertfall forestille meg det.

Noe jeg vil, er å anbefale dere litt bedre musikk enn Skrillex og alt det andre tullet dere hører på. 

She must be emo

Vær så god :))

Senere skal jeg se Kompani Orheim med noen av jentene.
Har mast i to uker, så det var faen på tide.

Jeg vet dere hater sånne innlegg (jeg hater det hvertfall). Skulle gjerne vist dere noen fine studio-bilder eller kule outfitbilder fra soverommet, men dessverre ser jeg slik ut akkurat nå;







Jeg er så utrolig flott. Skjønner godtt at jeg har en ny gutt hver dag ;)
Tullet. Har bare en. Han er fin han. Skal gi han medalje for at han er sammen med verdens DIGGESTE dame. Shit, liksom. Nettopp spist en donut. Rimelig digg. Sunt. Trener mye for tiden. Jogger hver morgen.

Nei, seriøst. Nå skal jeg slutte, før det blir mer pinlig. Men jeg kjeder meg.. Men ja.

FØLG MEG PÅ TWITTER, A
fridajanette

JO, EN TING TIL!!!!
Paradise er jo det kuleste i verden. Skal bruke de neste ukene på å hate den utrolig stygge ginger-blondina. 

 

En dag skal jeg bli viktig.

Jeg skal ikke bli husket for en pornofilm, arvpenger eller å ha vunnet idol. Jeg skal bli viktig, jeg skal være noe. Jeg kommer til å bli husket for noe viktig. Enten har jeg skrevet en bok, vært i afrika og laget dokumentar, startet en organisasjon, avslørt noe korrupt i politikken, blitt politiker. Noe viktig. Noe merkbart.

Akkurat nå er jeg helt vanlig, helt normal. Jeg går på skolen, går på jobb, er med venner, kjæreste og familie. Jeg kjøper klær i kjedebutikker, farger håret mitt blondt og drar på ferieturer. Men ingenting av dette betyr noe. Det betyr masse for meg, men det betyr INGENTING for alle andre. Og jeg vil bety noe. For andre.

Jeg vil gjøre en forskjell. Dersom jeg skriver en bok, vil jeg at den skal engasjere, forandre og skape nysgjerrighet. Jeg vil at den skal gi selvtillit, sorg, lykke og filosofering. Jeg vil gjøre en forskjell i noen sitt liv. 

Jeg føler meg ganske annerledes, ganske ofte egentlig. Jeg bryr meg ikke så mye om det overflatiske, om det som er i sentrum eller i Se&Hør. Jeg ser ikke på Paradise fordi det er heftig shit lzzm, jeg ser på det fordi det er gøy å se velutdannede mennesker ødelegge hele sin fremtidig karriere på TV. Jeg leser ikke moteblader for å bli penere eller finere, men fordi jeg prøver å finne meg, min stil, min identitet.

Alt handler om identitet. Alt vi gjør, sier og tenker på handler om det som former oss, gjør akkurat deg til det du er og skal bli. Vi bygger opp vår egen historie, vår egen lille roman. Den skrives på hver dag, hvert sekund.

Og jeg vil at min roman skal være viktig. For andre. 



 

Har egentlig ikke så mye å skrive nå.
Jeg er sliten etter en uke som kun har inneholdt jobb.
Jeg er trøtt.
Varm.
Kald.
Kvalm.
Akkurat som deg, dere, alle, egentlig.



Jeg vil ha mandag.
Hvem faen vil ha mandag, liksom?

Jeg vil gråte.
Men jeg vet ikke helt hva jeg skal gråte for.
Så jeg får vel legge meg ned under dyna, la den holde rundt meg.
Lytte til stillheten og sovne til mørket.
 

- Jeg ELSKER godteriet Dragster 2000. Spiser en pose daglig. Minst.
- Avhengig av leppomade. Jeg dør uten.
- Jeg har med kameraet mitt over alt. Kan filme alt fra skoene mine til himmelen.
- Tonedøv. Inni hodet mitt synger jeg jævla bra, egentlig
- Ser ikke forskjell på mørke farger. Går fortsatt rundt og tror den fine jakka mi er blå. Den er svart. Sykt nedtur
- Jeg snakker til meg selv på engelsk. Høyt. Blant folk.
- Jeg MÅ ligge på høyre side av senga. Må også gå til høyre for folk. Tvangstanker.
- Jeg klarer ikke sovne med ansiktet mot en person.
- Jeg blir utrolig fort kvalm av mat som er varmt. Må spise det kjempefort.
- Jobber i avis.
- Jeg liker kun banan hvis den er i biter.
- Jeg hater Fun Light saft.
- Liker ikke vann.
- Er egentlig brunette.
- Må ha veska på høyre skulder.
- Går inn på min egen blogg, facebook, twitter osv hele tiden og later som jeg ser det fra noen andres øyne.
- Hadde en ekstrem avhengighet for tetris før. Det var helt sjukt.
- Elsker svensk. Og dansk. TURNS ME ON
- Haterhaterhater dubstep. Æsj. Det er ikke musikk
- Når jeg ser på film, så gjør jeg ofte grimasene de gjør, eller hvis de danser, gjør jeg også det. Uten å tenke meg om
- Elsker ketchup, hater tomater
- Iphonen har 100% hver morgen, og 4% hver kveld. Skjønner ikke hvorfor...
- Drømmebyen er Oslo.
- Elsker å ligge i badekar, men fikser det ikke mer enn 10 min
- Har sett alle serier det går an å se.
- Går med mammas gamle klokker hele tiden. De funker ikke da, men er fine å se på.
- Må bytte profilbilde. hele tiden. tvangstanke
- Klarer ikke gå med utrigning. Synes det er skikkelig kleint.
- Kan ikke gå med det samme plagget to ganger på en uke.
- HATER BH. Fuck. Liker sånne tvers-over greier. Utrolig stygt, men utrolig digg.
- Hater baksnakking. Blir uggen og får dårlig samvittighet av det.
- Vil bli forfatter.
- Biter negler. Som et helvete.
- Er bleik. Blir aldri brun. Bare rød.
- Får to fregner på nesa hver sommer.
- Når noen ler i nærheten av meg, tror jeg det er av meg.
- Hører sykt dårlig. Og da mener jeg sykt
- Jeg er generelt ganske rar.
- Ler av ingenting. Alt er morsomt
- Leser aldri blogger. Gjorde det før, da. xD
- Er avhengig av teknologi. Macen, mobilen og kameraet er med OVER ALT. Likevel elsker jeg å lese en fin bok

Dette ble mye. hehe. Kødda.
Skal bli fint med helg



 

Jeg lurer på.
Om du tenker på meg
Slik som jeg tenker på deg





Jeg lurer virkelig på om du bryr deg.
Slik som jeg gjør

 

Har nå prestert å lese ut Saras nøkkel. Fikk streng beskjed av mor at jeg ikke fikk se filmen før jeg hadde gjort det. So i did. OG FYFAEN. Jeg ante ikke at Frankrike var så påvirket av andre verdenskrig, og da er det rart. Jeg har så og si lest alt fra krigen, og ikke fått det med meg. Grunnen er jo delvis at Frankrike er litt som Japan; flaue. De er flaue over at de var en del av det, at det var det franske politiet og ikke det tyske som gjorde pågripelsene under Vel d'hiv i 1942. At det var det FRANSKE politiet som gikk inn i tusenvis av jødiske hjem og pågrep barn og voksne i alle aldre. 

De ble sendt rett til døden. Jeg synes det er så ubegripelig, helt uvirkelig. De ble først sendt til en felles leir utenfor Paris, og deretter ble mennene sendt til Auschwitz. Etter det kom kvinnnene og eldre barn, og deretter de minste. Ingen nåde. Heldigvis var det som i filmen (og boka) at det var franske bønder og familier i nærheten av leirene som reddet hundrevis av barn som rømte. De tok den sjansen. Og det er så utrolig bra.

Mange franskmenn i dag vet så vidt hva som skjedde. Vet dere hva Vel d'hiv var? Det var en innendørs sykkelstadio. Jeg tror det var 10 000 jøder der på en gang, hvis jeg ikke tar feil. I flere dager var de innestengt der, uten vann, mat eller noen som helst omsorg. De ble buret inne som dyr.

Uansett, skal ikke spoile noe mer for dere! Men jeg elsker å lese om den tiden. Den fascinerer meg. 
Anbefaler alle å lese boken!!!! Den er så mye bedre enn filmen. Jeg gråt. Av begge deler, forsåvidt.

Sakte, men sikkert begynner ting å falle på plass. Sakte, men sikkert. 
- Jeg vil ikke hjem, sa jeg.
Det er lyst nå. Jeg går til bussen, og det er lyst. Fuglene kvitrer, og jeg merker den lette vårluften spre seg om meg. Jeg kan kjenne lukten. Lukten av lykke. Luften er fuktig, og sola er gjemt bak de lysegrå skyene. Men de er der.
- Jeg vil ikke at du skal det heller.
Latteren din. Gud, som jeg elsker latteren din. Du gjør narr av meg, og ler. Jeg dytter deg sjenert i siden, og prøver å skjule et smil. Jeg tar hånden din. Du klemmer den lett. Varme.

Marerittene er sjeldnere og sjeldnere. Jeg våkner nesten aldri opp midt på natten lenger. Nesten aldri opplever jeg den plutselige frykten, skjelvingen og svetten på ryggen. Men jeg våkner fortsatt opp. Med armen din rundt magen min, og pusten din i nakken. Sakte, men sikkert glir jeg tilbake i søvn. En god søvn. En dyp søvn. Og jeg vet du ligger der, bak meg. Med det korte håret, og de søte føflekkene. De lange, svarte øyevippene og de mørke øynene. Varme.

Det var helt stille. Det var deilig med den gode, trygge stillheten. Vi trengte ikke si noe. Kun lyden av skrittene våre som gikk i utakt. Vi gikk alltid i utakt. Var aldri enige om noe, måtte alltid vinne diskusjonen. Men der gikk vi, i utakt, og det var fint. Solen var ikke lenger så høyt på himmelen. Lyset var blitt varmere, dypere. Det ga gjenskinn i isen som nesten var borte på fortauet. Du smilte til meg. Varme. 

Sakte, men sikkert begynner ting å falle på plass. Sakte, men sikkert. 

Har hatt praksis i hele dag, og så rett på jobb.
Sov hos min kjære hele helgen.

Sliten. Glad. Lykke




Genser Carlings Bukse Gina Tricot Sko DNA Solbriller Glitter

 

Min utrolig KJEKKE kjæreste. 
Jeg er heldig altsåååååååå.

Akkurat nå spiller han på iphonen sin, men det er ikke så farlig.
Og lillebrødrene spiste opp superchipsen. Men jeg skal nok overleve

PEACE OUT, LOTS OF LOVE AND LA-SWAG, bitches

Gratulerer med dagen, kjære jobben min <3



Dette måtte jo selvfølgelig feires med kake.

OOOG en liten tur på Don Pablos Pizza.








Også må jeg jo gratulere meg selv med å bli kommende sjefsredaktør, i og med at Daniel slutter i mai. Det kan bli spennende. Nå skal jeg chille. Og lese. Ja, jeg leser. Sykt.


 

Foto: Oda Sandvig (besøk bloggen hennes her)

Fra Vero Moda, for 80 kr. LOVE
Shorts fra h&m, skjorte fra carlings

Denne har jeg laget med Tonje, Emilie og Jennie. STOR creds til Emilie!!

 

SE DEN I HD!!!!


Nightynight 

jäg vet alt om deg

Sitter nå i et virrvarr av moteblader, druer, iskaffe og lilla neglelakk.
Gud så jentete jeg skulle være i dag da?
Men alltid kos det.

Dagen har vært.. Litt og opp ned.
Sammenlagt ville jeg gi den tommel opp! Men det er fortsatt to timer og 14 minutter igjen av dagen (I skrivende stund). Kan innrømme det er vanskelig å skrive med nylakkerte negler. Er redd for å gjøre maccen lilla.

Får vel prøve å finne noen bilder da. Trives best bak kamera jeg



 Dette var tatt.. I går? Av meg selv, vel og merke.
Er alltid så mye penere i hodet mitt..



Dette var et spennende bilde.

Nå skal jeg gå å gjøre et eller annet.
Legge ned bloggen. Vinne i lotto, ellerno
 

Genser fra Gina // Skoletter fra DNA

Tunga er også ny!

Nå har vi liksom kommet til det punktet i livet hvor alle skal følge deg på alle nettsteder. Og da skal jeg henge meg på trenden.
Twitter: Fridajanette
Instagram: Fridajanette
Og bloggen vet dere jo. Den er best.

Nå er jeg ferdig på jobb, og så skal min flotte Ida kjøre meg til helvete aka Son. For et drittsted. Men det bor en søt gutt der, da.

SEE YAAAH

Hele livet mitt har de sagt at jeg er blind. At jeg ikke kan se, at jeg ikke kan skimte det som er rett fremfor meg. Hele livet mitt har de sagt at jeg må slippe taket, at jeg må slippe meg løs. At hvis jeg bare tar det ene skrittet, så vil jeg kunne føle det. Føle det alle higer etter. Det alle lever et helt liv for å føle. Det folk heller vil leve en evighet for, det folk vil dø av. Det man leser om i bøker, ser på tv og drømmer om.

Jeg kunne se at han ville. Jeg kunne kjenne nærheten han ga meg, pusten hans ved halsen min. Likevel, var jeg nølende.

Hele livet mitt har jeg sagt dem i mot. Jeg har nektet, jeg har grått og jeg har motarbeidet alt som kom løpende. Jeg ville heller angre på det jeg aldri gjorde, enn å kjenne smerten som kunne komme. Jeg ville ikke risikere at noen brøt ned det jeg hadde jobbet for siden tidenes morgen. Jeg hadde for mye å tape. Jeg hadde alt for mye å miste. De sier at man må blø for å kjenne at man lever. Men hva om man ikke vil blø? Hva om man ikke vil kjennet suget i brystet?

Øynene hans lyste mot meg. De snakket til meg, kom med ord jeg ikke forsto. De smilte. De lo. Lo de av meg?

Hva om man heller vil leve på den trygge siden, leve der hvor gresset ikke er grønt og solen ikke skinner? Der hvor ingen kan skade deg, ingen kan kaste deg utenfor. Du står på fast grunn. Balansen kunne ikke vært mer riktig på denne siden. Du får ikke sol i øynene, vind i håret eller regn i ansiktet. Du er sikker. Du trenger ikke løpe, fordi det er ingen som kommer etter deg. Det er ingen som jager deg rundt og rundt. 

Armen hans rundt midjen min. Hadde han plassert den der med vilje? Eller var det bare en tilfeldig gest? Tusen spørsmål gikk gjennom hodet mitt. Jeg hadde lyst til å gi opp. Gi alt.

Men en dag skjer det noe som vil få deg til å ta sjansen. Noe som gjør at du nesten våger å ta det ene skrittet som skiller mellom farlig og trygt. Som skiller mellom tåke og klarhet. Men etter du har fått den sjansen, er det ditt valg, og kun ditt valg. Det er du som bestemmer om du vil utfordre deg selv og det du står for. Det er du som bestemmer om du er sterk nok. 

Han var nærme nå. Farlig nærme. Han var på vei til å bryte ned min usynlige vegg. Og jeg var på vei til å la han gjøre det. Den faretruende følelsen i magen var vond. Den gnagde. Men innimellom, er den type smerte varm og god. Den kan helle over på den solfylte siden.

Hele livet mitt har de sagt at jeg ikke kan føle. At jeg ikke ville kjenne det selv om det pustet meg i ansiktet, selv om vinden feide over meg. I et sekund motsa jeg de som fortalte meg at jeg ikke kunne. Jeg stoppet opp, og jeg sa nei. Men i det neste sekundet ble alt svart igjen.

Jeg trakk meg unna, sa stille unnskyld og gikk min vei.



 

Du synger elendig.
Du jobber veldig mye.
Du brenner pizzaen.
Du synes jeg bruker for mye penger.
Du synes jeg vokser opp for fort.

Men hva skulle jeg gjort uten deg?

Du synger for meg uansett.
Du lager middag, selv om det er kl 10 på kvelden.
Du jobber for vår skyld.
Du dømmer meg ikke.
Du behandler meg som en voksen.
Du passer på meg.
Du trøster meg.

Jeg elsker deg

- prinsessa di

Hadde tenkt til å blogge.
Om noe nytt. NOE NYSKAPENDE. Noe spennede.
Noe ekstraordinært.

Men så ombestemte jeg meg, fordi det skjer verken noe nyskapende, spennende eller ekstraordinært i livet mitt. Men jeg har det ganske fint uansett da :)


Er så glad for at jeg har en super kjæreste! Klisje blablabla. Men ja, jeg har det. GLEDER MEG TIL HAN KOMMER HJEEEEM, jesus.





Er veldig glad for at jeg har FLOTTE venner, som er der.

Sorry, orka ikke prøve å være morsom nå en gang.
Hadde det forresten megakoselig på hafjell med Jenniepus.
Dææævva på drivein'en til mccern på vei hjem. Superinternt, men dere hadde ledd, dere også. Jaja, nå skal jeg og skrukkeoda kose oss.

HADEE

 

Forresten, denne sangen får meg til å DIGGE livet

NÅ KOSER VI OSS.
Det var så nydelig vær idag, gash. Solen elsker oss <33333
Imorgen skal vi lage et hopp. Kult.

Vi måtte innom FIRE butikker idag for å få tak i dragsters. Sweet heaven..
Men, det endte jo bra. Og det er viktigst

I dag er Idamin 18 år! Woopwoop. Ikke bare kan hun kjøpe masse voksenbrus, hun kan også kjøre bil. Fordi hun tok lappen med glans idag! Jeg er såå stolt. Prøver så godt jeg kan i døyve sjalusien min over min sene bursdagsdato (hater mamma og pappa). Synes jeg klarer meg finfint!









Gratulerer så mye med dagen jentami. Du er best! Fantastisk, vakker, nydelig, herlig, morsom og en veldig god venn. Vil ikke miste deg, baby. 

GLAD I'RÆÆÆ

 

Heheh, jeg er så søt.
Kødda, har ikke øyne. Velvel, vi har alle våre problemer.
OG HÅRET MITT VOKSTE I LØPET AV NATTEN. Shitshitshit.

Mamma ringte nettopp.
"Unnskyld for at jeg vekte seg istad"
"Hæ?"
"Ja, jeg ringte deg i tolvtiden, og da vekte jeg deg."
".."
"Du prata med meg, Frida"
"Åja".

Sykt kult.
Nå skal jeg chille videre. Om litt over 6 timer skal to ville skløtter på roadtrip til det ukjente. (Hafjell). Kan bli spennende. Men nå skal jeg ikke plage dere mer (tulla, dere leser frivillig)

HADEEE 

Oh i swear to you
I'll be there for you

This is NOT a drive by 

Se den i hd!

Imorgen drar jeg til Hafjell med Jennie, æsj.. Fyfaen gruer meg ass.
Hun er så ekkel...

awkard silence.

NEIDA. Vi skal spoone hele uka, vi.
Blir kos. 

Koselig kveld igår!







 I dag var jeg på massasje med mamma, men husker ikke så mye.
Tror jeg sovna. Pluss at jeg var oppe hele natta for å snakke med kjæresten som er på andre siden av jorda. Dumme gutt som er der uten meg.

Men nå stikker jeg, har faktisk viktige ting å gjøre!
TV og sånt 

nå er jeg trøtt, hade

Slutter om en time, det skal nok bli ganske deilig! Skal til frisøren, ordne opp i rottehåret. Tenkte å jobbe litt, SÅ SKAL JEG DRIKKE MEG DRIIITA. Tulla. Skal bare i bursdag. Til Ida. Som jukser. FORDI HUN HAR IKKE BURSDAG FØR DEN TJUENDE.




Fuck, må tisse. Fuck, de andre har presentasjon. Fuck, det blir for kleint.
Får vel bare tisse i buksa da.

UNNA VEI, HER KOMMER WET-PANTS

 

Elsker slike videoer!

LIVIN THA GOOD LIFE, YO

 

Er på jobb, da.
MISUNNELIG?! Ja, visste det.

 Meen siden jeg ikke er interessant for dere, er ikke dere lenger interessante for meg.
Så jeg kutter mitt emosjonelle forhold med dere.

MEN SLAPP AV FOLKENS.
I'm still here. Just half-hearted

See yaaaaah

For lang, hoho.
Skulle ønske jeg var like morsom her, som jeg er på twitter.











Har vært på utdanningsmesse idag!
Og spist tacosalat. Og prøvd kjole.

OG VÆRT PÅ JOBB I SEKS TIMER.
Det var koselig. Og slitsomt.

NÅ SKAL JEG SOVE, NATTA
 

People throw rocks at things that shine
 



Elsker virkelig det nye objektivet.

 

For det var desidert verdens dårligste kinofilm, herregud. Men jeg var med pus da.
Og det var kos.

I tillegg har jeg kjøpt meg nytt objektiv! 30 mm, 1,4 SIGMA. Ah, gash, ILOVEIT.





Yndlingsguttene mine <3

Forresten, jeg smilte av fjortisser idag, og tenkte "la dem more seg, du har vært sånn selv".
Jeg fikk en varm følelse i magen da jeg hørte en mor si til sine to barn "hvis dere er snille nå, skal begge få en kjærlighet etterpå".

Enten jeg vil innrømme det eller ei, tror jeg valentine har gjort inntrykk på meg.

Har dere gjort noe koselig idag?

 

BIG CITY LIFE, ME TRY FORGET BY, HUTNHATTENHATRALALALAL
Kan aldri teksten #denfølelsen. Nei, kødda. MAN BRUKER BARE HASHTAGS PÅ TWITTER.
Oooog forresten, følg meg på twitter; fridajanette. Jeg er jævlig morsom, trust me.

Vet dere hva jeg har funnet ut?
At livet er bra, HVIS man ser på det positive.
OG JEG HAR JO SÅ MYE POSITIVT, herregud, så dum jeg er.

Det er så mye som er bra. Så hvorfor skal man la de dårlige tingene ødelegge?
Og ja, jeg snakker ikke bare om meg. Jeg snakker til dere også! Give it a rest, liksom.
Livet er egentlig ganske fint. Nå er det jo snart sommer (Og da skal jeg til Italia og MAGAAALLUUUF). Snøen smelter, solen kommer frem. Grilling, latter og (rus)brus, åh jeg er så kul, shit. Neida, joda. Men, jo.

Skulle egentlig skrive noe meningsfullt, men glemte det.


Fikk beskjed om at jeg så ut som en tsjekker denne dagen her. Men det gjør ikke noe.
Greit å blande minoriteter.

Har dere det fint, venner?

 

SI MEG HVA DERE SYNES DA xD

Jeg var jo i Tjekkia-Praha med klassen!

Må bare innrømme at Praha er en trist og kald by. FYFAEN SÅ SKLØTTEKALDT DET VAR.
Måtte derfor kjøpe meg uggs(EMU< 3 <3) og byttelåne jakke.

Alt i alt var maten billig, klærne billig og trikkene gikk ofte.





På flyturen var jeg både trøtt og fryktelig nervøs. Nervøsiteten gikk derfor utover stakkars Caro, som dere ser.



Vi besøkte et TV-studio, og jeg pyntet meg litt for anledningen.




Koselige turer ute i byen. Pynta meg da og, forsåvidt.

Vi var også på omvsingen rundt i byen. I femten minusgrader. Da måtte hijaben frem. FyFAEN, skjønner ikke at jeg overlevde.




Masse bilder ble tatt da vi trasket rundt i tjekkias kalde gater.



Shoppet også litt.

JEG TOK JO FLOTTE BILDER, OGSÅ.
Hallo, er man media-elev, så er man det.







 Jadajada, jeg er kjempetalentfull.

 

Også lagde jeg selvfølgelig en liten video da, så dere skulle bli stolte.

Siden jeg kom hjem har jeg kastet i meg norsk mat (taco) og vært med verdens fineste gutt <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 Oi, hjerteoverdose. ja, uansett. SORRY FOR LITE ENGASJEMENT. Eller, nei, trekker det tilbake.

Har dere hatt en fin uke? 

Jeg må bort.

Jeg er så utrolig misforstått, dere aner ikke. Dere aner virkelig ikke hvor mye jeg vil rope SE HVORDAN JEG ER! Men det ser dere ikke. Og egentlig vil jeg ikke fortelle heller. Men nå er tiden inne. Jeg har alltid smilt, uansett. Selv om alt har rast rundt meg, har jeg smilt. Fordi jeg har lært meg at sånn skal det være. Jeg gir et dårlig førsteinntrykk. Det er jeg klar over. Alle sier det, og det vet jeg. Og det er greit. Men jeg lurer på HVORFOR? Hva er det jeg gjør som er så galt? Jeg smiler, hilser og drar en dårlig vits. Men er det så ille da?

Jeg prøver å si at jeg ikke bryr meg, når jeg får høre at folk ikke liker meg. Men helt ærlig, jeg bryr meg. Jeg bryr meg. For dere har faen ikke noen rett til å ikke like meg før dere har prøvd. Dere ga meg ikke en sjanse en gang. Jeg har en hjerne, vet dere. Jeg er smart, reflektert og jeg ser fremover. Jeg er ingen dum blondine med fine klær og pappas penger. Jeg er ikke dum. Jeg er ikke overlegen heller. Jeg ser ikke på deg med et hovent blikk.
JEG ER USIKKER.
Konstant usikker. Sjenert. Keitete. Hver gang jeg skal si noe, må jeg si det i hodet mitt først. Hver gang jeg rekker opp hånda i timen, kan du banne på at jeg har sagt det hundre ganger for meg selv først. Hver gang jeg går bortover en vei, i kantina eller hvor som helst, tenker jeg på hvordan jeg går. Om jeg ser dum ut, om folk stirrer, om jeg går rart.

Jeg er misforstått. Jeg er langt i fra lykkelig. Jeg streber konstant etter perfeksjon, selv om jeg er fullstendig klar over at det ikke finnes. Jeg blir aldri fornøyd, jeg blir aldri tilfreds. Men det er en ting dere ikke skjønner. Jeg vil ikke være perfekt for DERE. Jeg vil ikke pynte meg for DERE. Jeg står ikke ti minutter i klesskapet mitt hver kveld for å finne noe fint for DERE. Jeg tar ikke av og på sminken tre ganger for DERE.  Dere er så dumme. Dere tror alt handler om å tilfredsstille andre. Jeg gjør det for meg selv, og kun det.  JEG VIL FØLE MEG BRA. Jeg vil eie litt selvtillit, litt selvfølelse. Og derfor er jeg sånn.

Jeg er ikke bortskjemt. Det finnes to typer bortskjemt. Det er de som spør, og får. Og så er det de som ikke spør, ikke trenger, men likevel får. De som gjør seg fortjent til det. Jeg foretrekker å plassere meg selv i kategori nummer 2. Min pappa har en elektrikkerutdannelse. Han er helt normal.  Han vokste opp på kringsjå med farmoren min (som har polio), og klarte seg. Han møtte mamma, og sammen med morfar startet han opp et firma. Han gjorde det helt selv. Og han gjør det bra. Og som hans eneste datter, er det klart at han tar vare på meg. Så ikke kom her å kall meg bortskjemt før du vet hvordan det henger sammen. Dessuten har jeg en jobb. En jobb jeg jobber hardt for, en jobb jeg sliter meg ut på. Og jeg elsker det.

For å være helt ærlig, så liker jeg ikke dere heller. Jeg har ikke tenkt til å go out of my way for å få dere til å like meg, heller. Fordi jeg er ikke sånn. Men gi meg en sjanse før dere himler med øynene over de trange olabuksene og det fargede håret. Fordi hvis dere ikke vil bli dømt, så ikke døm alle andre heller. Det er ikke sunt.

Jeg har møtt en gutt, jeg. Han er ikke som alle andre, tror jeg. Jeg tror han ser meg. Jeg har ikke kjent han så lenge, og jeg har ikke åpnet meg. Men han ser det likevel. Så vi ble kjærester, da. Jeg trodde at den dagen vi gjorde det offisielt, så skulle alt forandre seg. Jeg skulle bli den forholdsredde jenta som jeg alltid har vært, og løpe. Jeg skulle lete etter feil og bare stikke av. Men det har ikke skjedd. Jeg føler meg trygg. Jeg føler meg hjemme. Så det er jo bra. Men jeg er redd. Redd for å åpne meg, redd for å være ærlig. Redd for at det skal bli for mye, og at det er han som stikker av. Så kjære Frida, ikke ødelegg nå. Fordi det er liten sjanse for at du finner noen som han igjen.

Jeg liker ikke at dere snakker om meg. Ikke at jeg tror verden sirkulerer rundt meg, fordi det tror jeg ikke. Men dere må slutte. Jeg tror ikke på hevn, og har derfor ikke tenkt til å gjøre noe med det. Men jeg ber dere. Don´t judge the book by it´s cover. Fordi dere aner ikke. Dere aner virkelig ikke. 

Altså, først spiste jeg ikke eple.



Men så gjorde jeg det likevel!!



jævla drittemilie som prøver å ta fra meg oppmerksomheten.
alle vet jo at det er jeg som fortjener den::

Men uansett da, jeg satt liksom der og spiste eple, og minded my own fucking buisness, da jeg plutselig kom på... shit webcammen er på, OG DEN TAR MASSE BILDER AV MEG.

Og jeg bare..



Så ja. Det var historien da.
Dere hadde vel forventet en skikkelig kul historie om at det var en mark i eplet eller noe? MEN JA, DA KAN DERE GÅ. Fordi jeg finner aldri mark i eplene mine. og jeg har sjelden kule historier å fortelle.

PEACE OUT BITCHES.
Og ikke kall meg stygg. Fordi da sårer dere følelsene mine.
Har følelser selvom jeg ikke har mark i eplet mitt vettu!!



 

TIL PRAHAAA.

JESS. Sånn hvis dere ikke har fått det med dere, så skal jeg på klassetur til praha. Og det skal bli så jævlig bra. Håper dere snør ihjel her i Norge. FRYSER IHJEL. Råtner bort.

neida.
joda.


Dette er meg og min venn.

Jeg skjønner at folk er misunnelig på mitt vakre ytre.
 

Emilie og Fridas skjønnhetssalong, TO THE RESCUEEEE.
Mamma skal på klassefest idag, så vi gjorde henne superfin. Ikke at hun ikke var fin fra før av. Men nå er hun fin. Og ja.. Ja. Nå babler jeg. For jeg regner med at dere ikke bryr dere om mamma? Nah, didnt think so.

Uansett, da. Vi chiller.

DAGENS OUTFIT :***


SER DERE JEG CHILLER, ELLER?






Tunga mi er så fin. Har hørt at folk misunner meg for den.



Dette er jenta mi.
En jeg er fantastisk glad i.
 

Utslitt.
Venter på helg, jeg. Jeg venter på en pause.
Jeg venter på hvile.

Jeg venter enda. Og jeg har en følelse at jeg må vente lang, lang tid.

Men jeg har hatt en fin kveld da. 

Jeg er fortsatt syk. Så jeg vil hjem. Og sove. Og spise baconchips.

En time og et kvarter til helg! Jeg er på skolen, jeg. FLINK

Whatevz.. ja. Gleder meg til pusen min kommer imorgen, woopwop

HVA SKAL DERE I HELGEN DA? 

HEHE, jævlig kleint

Jeg skulle ønske jeg var snø.
Snø på himmelen.
JEG STENGER DET UTE.
Jeg skulle ønske jeg kunne fly.
Begynne helt øverst. Og bare fly

DERE FÅR IKKE KOMME INN.
Jeg kunne dale nedover himmelen.
Og dere kunne ikke fanget meg.
Fordi jeg ville forsvunnet. Mellom hendene deres.

GÅ VEKK FOR FAEN.
Jeg ville smeltet. Mellom hendene deres.
Og da ville jeg vært borte.
Akkurat nå, når jeg vil bort.

Jeg stenger dere ute.
Hører ikke.
Vil ikke høre. Må ikke høre.

Jeg vil bare dale. Jeg vil bare fly.
Langt bort.




 

Hvertfall når man er syk og bare ligger i senga.
Livet mitt er kjedelig i dag. 

Med alle mulige luftveier fullstendig tettet for luft, en sår hals, en full blære og en overopphetet kropp så kommer det mye følelser. Akkurat nå føler jeg sinne.

JEG ER BARE SKIKKELIG SUR.
Seriøst, dere er så.. så. teite. Hele gjengen.
Unnskyld, men det er dere faktisk.

Nei, det er ikke fett å skrive et facebookstatus tre ganger daglig, og NEI du er ikke fin i bikini. Og ja, jeg driter i å like statusen din, fordi jeg vil ikke bli rangert på en skala fra 1 til 10. Og ja, uff, har du det ikke så lett? La oss fortelle hele den sosiale verden det, da. Det var jo lurt.

Uff, krangler du med kjæresten, dua? :((((( Så SYKT kjipt. Du må ha et sykt trist liv. Åh stakkars deg, har noen samme bukse som deg? Å NEI, genseren du skulle kjøpe var utsolgt. DET VAR JO INNMARI LEIT. Livet ditt må virkelig suge, ettervekst er jo det verste som kunne skjedd.

På facebook. "life sucks </3 </3333 cutcut" "hva har skjedd???" "skriv til meg på chat".
Fyflate, du er kul. Gash, skulle ønske jeg var like kul som deg. Åh, hei puppene dine, så fint at jeg fikk se dere på ENDA ET BILDE.

Smil litt a, kjerring. Du jobber i butikk, skal ikke du liksom være serviceinnstilt? Ja plis, overpris drittmaten din litt til, den er jo så sunn. Drittmcdonalds. "Busskortet piper ikke riktig". "Da må du betale". SUG MEG. Alle har skolekort, vil du være litt mindre nazi FOR EN GANGS SKYLD? Helvete ta.



Megafuckingsfacepalm.

Voks opp, verden. Ellers kommer jeg til å utvikle et alvorlige sinneproblem
 

Minner om spørrerunden under her. 

IKKE GLEM DEN

Dette blir vel gøy?
Yes, thats what i thought.






Lover å svare på videoblogg.
Siden dere er så søte.

Også synes jeg dere skal gratulere Jenniemin med lappen!!
 

Jeg hadde tenkt til å skrive noe interessant, jeg. Jeg logget inn på blogg.no, skrev inn epost og passord. Trykket på nytt innlegg, skrev en overskrift og begynte på innlegget. Så slettet jeg det.

Fordi jeg skulle skrive noe interessant. Men jeg har ingenting interessant å skrive.
Ingenting av deres interesse, hvertfall. Jeg interesserer ikke meg selv engang.
Ikke akkurat nå.



 Jeg må begynne å fullføre ting.
Shit, jeg er ubrukelig. 

Til dere.

Se meg.
Vær så snill.
Se meg, på ekte. Se gjennom meg.
For det er så mye jeg vil si. 

Jeg forteller, jeg.
Dere må bare spørre. På ordentlig.

 Til deg.

Jeg trenger deg. Hver dag.
Og du trenger meg. Så da holder vi sammen, da.
Fordi det er bra for oss.

 Til deg.

Takk for at du er her, selv om jeg er feig.
Det går ikke uten deg

Tja.. Jeg vet egentlig ikke. hva har jeg drevet med? 

Jeg har jobbet. Veldig veldig mye. Også har jeg sovet en del.
Og hatt litt lite penger.

Vært en del med han her;



Og det er jo ganske kos.
I dag var vi på dugnad, hvor vi plukket søppel i fire timer i en slalombakke. La meg bare si at jeg ikke angrer på klesvalget mitt, som var parkdress.

I går var jeg i 18-års dagen til Tonje og Jennie, noe jeg synes er sjukt i seg selv. Når ble vi så gamle? Dessuten var ikke dugnaden heeeeeelt på sin plass i dag da, for å si det sånn.




Masse fine jenter!!!
Woopwoop.


Jajajajajja, superkjedelig.
Se hvor mye jeg bryr meg


 

Cause you got me Flying, with ur love

Shining, with ur love 
Riding, with ur love
I feel like I'm on top of the world with ur love
One hit, with ur love 
Can't quit, with ur love
So sick, but so what 
I feel like I'm on top of the world
With ur love

Seriøst.. I går skulle jeg være skikkelig flink! Jeg filmet masse hele dagen, og mekka den hef10ge videoen til dere!!! Og gjett hva som ikke ville samarbeide? Ja rikitig. Youfucktube. Hater den drittnettsiden der.

Men det går fint. Men den kommer senere! Denne uken har vært SUPERSTRESS, og jeg liker ikke å stresse. Jeg liker å se på tv.

 Blogg.no hater meg også, tydeligvis.
Faen a, så mye hat det var idag?!?! Det er liksom ikke et hatfull dag. At all, egentlig. 

Og nå vil den ikke laste opp bilde heller.

 

Dette er en banan.

PEACE OUT 

Ikke meg da, dessverre.

Men denne flotte jenta her;






Og jennie lagde cupcakes. Woopwoop.

Endelig er du 18 år, pusen min. Gratulerer så mye med dagen!!!! Er fantastisk glad i deg, du er så utrolig god. Håper du får en strålende dag, DET FORTJENER DUUUU.

Er utrolig glad i deg, baby.

 

Denne sangen gjør meg glad.
Fordi noen ting er litt bra nå.

Totally thrilling, exiting and giving. 
Det er deilig med sommerfugler i magen, dere.





 Kjører grunge/hangover-stilen idag med mønstret skjorte under grå genser og skinntights. Mørk sminke og bustete hår er også utrolig kult.

Eller ikke.

Men det går fint. 
Hvordan er livet, venner? 

Der går jeg, stille. Der går jeg, i en verden av støv. En verden av fordervelse og frykt. Der går jeg, og det er som om jeg ikke finnes. Som om min eksistens ikke er relevant. Som om jeg like gjerne kunne vært usynlig. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var det. Da kunne jeg vært meg. Like fullt og helt. 

Der går jeg. Bare meg og jeg, liksom. Som om det skulle vært det mest normale i hele verden. Som om det var planlagt, som om alt liv sirkulerte rundt meg. Som om jeg var sentrum av alt, universets sol. Blomsten på gressplenen, plommen i egget, irisen i øyet.

Der går jeg bare. Og du har vel ikke en gang enset meg?
Fordi man enser ikke sin egen skygge. Den bare er der. Liksom 

Gavin DeGraw - Soldier

Strømpebuksene skal på etterpå.
Siden jeg er meg tar jeg ingen sjanser, nemlig.
Jeg ødelegger strømpebukser like ofte som du tenker på mat.

CHILLERN.
Snakkes

Man skulle tro at dårlige erfaringer hindret meg.
Man skulle tro at drittsekker og misunnelige mennesker fikk meg ned.
Man skulle tro at jeg aldri kunne reise meg.
Man skulle tro at jeg var svak.

But hey, i´m only human.
Klart jeg er litt svak. Men jeg er mye sterkere enn dere tror.
Enn jeg selv tror. 

Ingen får ødelegge nå.
Vær så snill. 

Edit: dette er min kusine. 

Masse bilder. MASSE BILDER. 
Det er mangel på blyanter her. Men dere bryr dere ikke..
Tror jeg.

Hva skal dere i helgen?

.. og sånt.

DET ER FREDAG, fifan. Så utrolig fint, egentlig.
Jeg er trøtt. Og sulten.




++++ at jeg må sole meg

Fem timer igjen.
DETTE KLARER VIIII

 

Det tror i hvertfall Emilie hun er.


Spiller egentlig ingen rolle hva hun tror, fordi nå skal hun bli det.


Jeg er ekstremt STYGG med briller, men det går fint. Er så pen til vanlig.


Det er ikke Emilie.



Men det skal hun bli.

Noen andre enn meg som er spente???

 

Ed Sheeran - Give me love

You me at six - Fireworks

Maria Mena - The art of forgiveness

Katy McAllister - Jupiter

The Icarus Account - Yellow Shirt

Sixx: A.M - Skin

Lang dag. Alt for lang.

Og hva gjør man da?

Jo..

 
Hettegenser (grå selvfølgelig), jakke og cardigan-greie.
Alt fra bikbok.


Kamerastativ!!! WOOPWOOP



Og.. Bare noe lommerusk. Hadde litt penger til overs.
No biggie

Vi farget håret til Emilie igår. Og tok sidecut. Og klippet det litt.
Men hun er kamerasky, så det kommer ikke bilde. Hun ble veldig fin da.

Nå er vi på skolen.





Det er litt kjedelig.
Men jeg overlever

PEACE OUT

 

Kanskje det bare er meningen at jeg ikke skal fikse det. Kanskje det er meningen at dette ikke er noe for meg. Alt, liksom. Kanskje jeg bare skal fortsette på autopilot, og SLUTTE å prøve?

Det er ingen hemmelighet at jeg sutrer helt forjævlig mye.
Men jeg har det vanskelig. Og sånn er det bare. Hver dag er en kamp, og jeg kommer meg gjennom det.
Jeg kommer meg gjennom det.

Så kanskje det ikke er meningen at det skal bli bedre.
Kanskje det bare er meningen at det ikke skal bli verre.
At dette er toppen. Dette er det beste.

Og at jeg bare må ta meg til takke med det.





 

Nå er min flotte Jennie 18 år.
Det er egentlig ganske sykt, fordi jeg fylte nettopp sytten. Utrolig dårlig familieplanlegging. men uansett, det her handlet ikke om hvor mye DESEMBER SUGER. Det handler om Jennie.



DETTE ER JENNIE DA. Og meg.

Hun er en utrolig jente. Hun bryr seg om alle, er flink på skolen, jobber som en IDIOT og er alltid blid. Dette er en som betyr mye for meg. En av mine få venner <3333

KODAK TIME










Gratulerer med dagen, sunshine!
Du fortjener alt godt. 

GLEDER MEG TIL DU SKAL KJØRE MEG RUNDT. woopwoop
 

PARTY hard. Tulla.
Neida. Joda
Imorgen er det tirsdag. Dette er min mening om det:

Jeg gleder meg hvertfall til en uke hos...

Akkurat nå er jeg litt sliten

Doesnt matter.

Tusen takk for masse fine kommentarer i det siste!!! Dere er flotte. Det varmer et råttent hjerte

GOD MORGEN, SOLSTRÅLER.
Embrace the day.

Si hei til de du liker.
Si hei til de du ikke liker.
Elsk deg selv.
Vær høflig mot læreren.
Gi bort et kompliment.
Og gi deg selv et 







 

It was all good.

But now,
i´m a mess. 

Det kommer til å bli tre harde måneder uten deg.

Nå skal jeg sove.
Natta

Nå skal jeg på jobb!
Deretter er det julebord. FYLLAAAA. Neida. joda. Neida.



See yah
 

FOTO: EMILIE JOTEN
Hun er så flink. Hun er min sommerfugl.





Hva syns dere om hårklippen min?
Føler meg like fri som fuglen, jeg.

 

Jeg har kommet frem til en revulosjonerende konklusjon!

FACEBOOK ER GRUNNEN TIL AT VI LEVER LENGER.
Og nei, det høres ikke dumt ut. Så ikke begynn å himle med øynene før jeg har fått snakket (skrevet) ferdig. Egentlig er jeg ganske smart, og det skal jeg nå bevise.

Okei.. Here it goes.
Det er mye enklere å snakke ut om problemer og tanker via nettet, ikke sant? Det er utrolig mye mer lettvint å tømme sjela di når man kan gjemme seg bak det fine tastaturet. Jeg føler det hvertfall sånn. I tillegg så setter jeg mye bedre ord på ting når jeg får skrevet det ned.

Så hvis jeg har en dårlig dag, må jeg jo klage litt. Og hvor gjør jeg det? Jo, nemlig. FACEBOOK. Eller skype. Men det var ikke poenget. Poenget mitt var at jeg får tankene ut av hodet, og jeg plasserer de et annet sted. Før i tiden, når man verken hadde internett eller facebook, så fikk man ikke gjort det.

Og få liker å snakke om det høyt. Derfor var levealderen veldig lav, og folk døde tidlig.
Og hvorfor?
Jo, fordi de ikke fikk snakket om problemene sine. De gikk rundt mens tankene surret, surret, OG SURRET rundt i hodet. Og det er vel ikke noe deilig? Nei, det er ikke det.

FACEBOOK HØYNER LEVETIDEN. Woopwoop




Jeg er så sinnsykt smart.